KJETTERT ERKLÆRING FRA 1965, GJORT AV DET ANDRE VATIKANKONSIL:

 

 

UTTALELSE

HUMANITAS VERDIGHET

OM RELIGIONSFRIHET

 

INDIVIDENS OG FELLESSKAPENS RETT
TIL SOSIAL OG SIVILRISKE FRIHET I RELIGIONSSPØRSMÅL

1. Vår tids mennesker blir stadig mer bevisste på menneskets verdighet, og antallet som krever at folk i sine handlinger skal nyte og bruke sin egen ansvarlige dømmekraft og frihet, ledet av pliktfølelse og ikke drevet av tvang, øker. De krever likeledes en juridisk avgrensning av offentlig makt, slik at omfanget av rettferdig frihet, både for individet og for foreninger, ikke blir unødig begrenset. Dette kravet om frihet i det menneskelige samfunn gjelder fremfor alt den menneskelige ånds goder, spesielt de som gjelder fri religionsutøvelse i samfunnet. Med flittig oppmerksomhet på disse sinnets ambisjoner og med sikte på å erklære hvor i samsvar de er med sannhet og rettferdighet, studerer dette Vatikankonsil Kirkens hellige tradisjon og lære, og bringer frem i lyset nye ting, alltid i harmoni med de gamle.

For det første bekjenner det hellige konsil at Gud åpenbarte for menneskeheten hvordan mennesker, i tjeneste for ham, kan bli frelst og finne lykke i Kristus. Vi tror at denne ene sanne religionen eksisterer i den katolske og apostoliske kirke, som Herren Jesus betrodde oppdraget med å spre den til alle mennesker, da han sa til apostlene: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere» (Matt 28,19–20). Alle mennesker er på sin side forpliktet til å søke sannheten, spesielt om Gud og hans kirke, og når de først har lært den å kjenne, å omfavne og praktisere den.

Det hellige konsil erkjenner også at disse pliktene påvirker og binder menneskers samvittighet, og at sannheten bare påtvinger seg ved selve sannhetens kraft, som trenger inn i sjeler forsiktig, men kraftfullt. Siden den religiøse friheten som mennesker trenger for å oppfylle sin plikt til å tilbe Gud gjelder immunitet mot tvang i det sivile samfunn, lar den den tradisjonelle katolske læren om individers og samfunns moralske plikt overfor den sanne religion og Kristi ene kirke være intakt. Videre, ved å ta for seg denne religiøse sannheten, har det hellige konsil til hensikt å utvikle læren til nyere paver om menneskets ukrenkelige rettigheter og om samfunnets rettsorden.

CAPÍTULO I

GENERELL FORENING OM RELIGIONSFRIHET

Religionsfrihetens formål og grunnlag

2. Dette Vatikankonsil erklærer at mennesket har rett til religionsfrihet. Denne friheten består i at alle mennesker skal være immune mot tvang, enten det er fra enkeltpersoner, sosiale grupper eller noen menneskelig myndighet, på en slik måte at ingen i religiøse spørsmål skal tvinges til å handle mot sin samvittighet, og heller ikke hindres i å handle i samsvar med den, privat eller offentlig, alene eller i samarbeid med andre, innenfor de fastsatte grenser. Det erklærer videre at retten til religionsfrihet virkelig er grunnlagt på selve menneskets verdighet, slik den forstås i Guds åpenbarte ord og av den naturlige fornuft selv. Denne menneskets rett til religionsfrihet må anerkjennes i samfunnets rettsorden, slik at den blir en borgerrettighet.

Alle mennesker er, i kraft av sin iboende verdighet som personer – det vil si utstyrt med fornuft og fri vilje, og dermed beriket med personlig ansvar – drevet av selve sin natur og moralsk forpliktet til å søke sannheten, spesielt den som gjelder religion. De er også forpliktet til å akseptere den kjente sannheten og innrette hele sitt liv i henhold til dens krav. Men mennesker kan ikke oppfylle denne forpliktelsen på en måte som passer deres egen natur med mindre de nyter både psykologisk frihet og immunitet mot ytre tvang. Følgelig er retten til religionsfrihet ikke basert på personens subjektive disposisjon, men på selve deres natur. Derfor består retten til denne immuniteten selv for de som ikke oppfyller forpliktelsen til å søke og holde seg til sannheten, og utøvelsen av den kan ikke hindres, forutsatt at rettferdig offentlig orden opprettholdes.

Religionsfrihet og menneskets forbindelse med Gud

3. Alt dette blir enda klarere for dem som mener at den øverste normen i menneskelivet er den samme guddommelige lov – evig, objektiv og universell – som Gud befaler, leder og styrer verden og menneskesamfunnets veier med i henhold til sin visdoms og kjærlighets plan. Gud gjør menneskeheten til en delaktig i denne loven, slik at vi ved den guddommelige forsyns milde disposisjon kan komme til å kjenne den uforanderlige sannheten mer og mer. Derfor har enhver plikten, og følgelig også retten, til å søke sannheten i religiøse spørsmål, slik at de ved hjelp av passende midler klokt kan danne seg oppreiste og sanne samvittighetsdommer.

Nå må sannheten søkes på en måte som er passende for menneskets verdighet og sosiale natur, det vil si gjennom fri undersøkelse, ved å benytte seg av undervisning eller utdanning, kommunikasjon og dialog, som noen bruker til å forklare for andre sannheten de har funnet eller tror de har funnet, for å hjelpe hverandre i søken etter sannheten; og når dette er kjent, må det aksepteres med personlig samtykke.

Mennesket oppfatter og gjenkjenner den guddommelige lovs påbud gjennom sin samvittighet; en samvittighet som det er forpliktet til å følge trofast i alle sine aktiviteter for å nå Gud, som er dets mål. Derfor kan det ikke tvinges til å handle mot sin samvittighet. Heller ikke kan det hindres i å handle i henhold til sin samvittighet, spesielt ikke i religiøse saker. For religionsutøvelse består i sin natur fremfor alt av frivillige og frie indre handlinger der mennesket forholder seg direkte til Gud: handlinger av denne typen kan ikke beordres eller forbys av en ren menneskelig autoritet. Og selve menneskets sosiale natur krever at det utad manifesterer sine indre religiøse handlinger, at det kommuniserer med andre i religiøse saker, at det bekjenner sin religion på en felles måte.

Det er derfor en krenkelse mot mennesket og mot den orden Gud har opprettet for menneskene, dersom mennesket nektes fri religionsutøvelse i samfunnet, samtidig som det bevarer den rettferdige offentlige orden.

Videre overskrider religiøse handlinger, der mennesker, basert på sin dypeste overbevisning, forholder seg privat og offentlig til Gud, i sin natur den jordiske og timelige orden. Følgelig må sivil myndighet, hvis egentlige formål er å ivareta det felles beste i tid, anerkjenne og oppmuntre innbyggernes religiøse liv; den overskrider imidlertid sin autoritet hvis den forsøker å styre eller hindre religiøse handlinger.

Friheten til religiøse samfunn

4. Friheten eller immuniteten fra tvang i religiøse saker, som tilhører individer, må også anerkjennes når de handler kollektivt. For både menneskehetens og religionens sosiale natur krever religiøse fellesskap.

Disse samfunnene, forutsatt at de rettferdige kravene til offentlig orden ikke brytes, har immunitet til å styre seg selv i henhold til sine egne regler, til å ære Guddommeligheten med offentlig gudstjeneste, til å bistå sine medlemmer i utøvelsen av religiøst liv og støtte dem med lære, og til å fremme institusjoner der medlemmer samarbeider for å ordne sine egne liv i henhold til sine religiøse prinsipper.

Religiøse samfunn har også rett til ikke å bli hindret av juridiske midler eller administrative handlinger fra sivile myndigheter i å velge, utdanne, utnevne og forflytte sine egne prester, kommunisere med religiøse myndigheter og samfunn basert i andre deler av verden, eller velge religiøse bygninger og erverve og bruke passende eiendom.

Religiøse samfunn har også rett til ikke å bli hindret i å undervise i og offentlig bekjenne sin tro, både muntlig og skriftlig. Når man sprer religiøs tro og innfører skikker, må man imidlertid alltid avstå fra enhver form for handlinger som kan virke som tvang eller uærlig eller mindre rettferdig overtalelse, spesielt når man har å gjøre med uutdannede eller trengende mennesker. Slik oppførsel bør betraktes som et misbruk av ens egne rettigheter og et brudd på andres rettigheter.

Religionsfrihet omfatter også retten for religiøse samfunn til fritt å uttrykke den unike verdien av sin lære for samfunnets orden og for vitaliseringen av all menneskelig aktivitet. Til slutt er retten for individer, drevet av sine egne religiøse følelser, til fritt å samles eller etablere utdannings-, kulturelle, veldedige og sosiale foreninger basert på menneskehetens sosiale natur og selve religionens natur.

Familiens religionsfrihet

5. Enhver familie, som et samfunn med sine egne iboende og grunnleggende rettigheter, har rett til fritt å organisere sitt religiøse liv i hjemmet under foreldrenes veiledning. Foreldrene har rett til å bestemme hvilken form for religiøs opplæring som skal gis barna sine, i henhold til sin egen religiøse overbevisning. Derfor må sivile myndigheter anerkjenne foreldrenes rett til å velge skoler eller andre utdanningsformer med reell frihet, uten å pålegge dem urimelige byrder, verken direkte eller indirekte, for denne valgfriheten. Videre krenkes foreldrenes rettigheter dersom barn tvinges til å delta på skoletimer som ikke samsvarer med foreldrenes religiøse tro, eller dersom det pålegges et enkelt utdanningssystem som fullstendig utelukker religionsundervisning.

Fremme av religionsfrihet

6. Siden samfunnets felles beste, som er summen av de vilkårene i det sosiale livet som gjør at mennesker lettere og mer fullstendig kan oppnå sin egen perfeksjon, fremfor alt hviler på overholdelsen av menneskets rettigheter og plikter, angår beskyttelsen av retten til religionsfrihet borgere, sivile myndigheter, kirken og andre religiøse samfunn, i henhold til hver enkelts særegne natur, idet det tas hensyn til deres respektive forpliktelser overfor fellesskapet.

Beskyttelse og fremme av ukrenkelige menneskerettigheter er en essensiell plikt for all sivil myndighet. Sivil makt må derfor effektivt ta ansvar for å beskytte alle borgeres religionsfrihet gjennom rettferdige lover og andre passende midler, og legge til rette for gunstige forhold som fremmer religiøst liv, slik at borgerne effektivt kan utøve sine religiøse rettigheter og oppfylle sine plikter, og samfunnet selv kan dermed nyte godt av velsignelsene av rettferdighet og fred som strømmer fra menneskehetens troskap til Gud og hans hellige vilje.

Dersom et religiøst samfunn, med tanke på folkenes særegne omstendigheter, gis spesiell sivil anerkjennelse i samfunnets rettsordning, er det nødvendig at retten til frihet i religiøse spørsmål samtidig anerkjennes og respekteres for alle borgere og religiøse samfunn.

Til slutt må sivil myndighet sørge for at borgernes juridiske likhet, som også tilhører samfunnets felles beste, aldri, verken åpent eller i hemmelighet, skades av religiøse årsaker, ettersom det ikke gjøres noen forskjellsbehandling mellom dem.

Det følger at offentlig myndighet ikke kan tvinge borgere, gjennom tvang, frykt eller andre midler, til å bekjenne seg til eller gi avkall på noen religion, og den kan heller ikke hindre noen i å bli med i eller forlate et religiøst samfunn. Og det er desto mer i strid med Guds vilje og med menneskets og familiens hellige rettigheter når makt brukes i noen form for å eliminere eller undertrykke religion, enten det er i hele menneskeheten, i en bestemt region eller i en spesifikk gruppe.

Religionsfrihetens grenser

7. Retten til religionsfrihet utøves i det menneskelige samfunn, og derfor er bruken av den underlagt visse regler som regulerer den.

Når man utøver alle friheter, må man overholde det moralske prinsippet om personlig og sosialt ansvar: Når man utøver sine rettigheter, er hvert individ og hver sosial gruppe bundet av moralloven til å ta hensyn til andres rettigheter, sine egne plikter overfor andre og alles felles beste. Man må handle rettferdig og medmenneskelig overfor alle.

Videre, siden sivilsamfunnet har rett til å beskytte seg mot overgrep som kan forekomme under påskudd av religionsfrihet, er det primært sivil myndighets ansvar å sørge for denne beskyttelsen. Dette må imidlertid ikke gjøres vilkårlig, og heller ikke ved å favorisere én side på en urettferdig måte, men i henhold til juridiske normer som er i samsvar med den objektive moralske orden. Disse normene er nødvendige for et effektivt vern av disse rettighetene for alle borgere og for en fredelig balanse mellom slike rettigheter, for å fremme ærlig offentlig fred, som er ordnet sameksistens i sann rettferdighet, og for å ivareta offentlig moral på en behørig måte. Alt dette utgjør en grunnleggende del av det felles beste og er omfattet av begrepet offentlig orden. Videre må prinsippet om fullstendig frihet overholdes i samfunnet, ifølge hvilket frihet må anerkjennes for menneskeheten så bredt som mulig og bare bør begrenses når og i den grad det er nødvendig. Utdanning for utøvelse av frihet

8. Vår tids menn er presset på forskjellige måter og står i fare for å bli fratatt sin egen valgfrihet. Dessuten er det ikke få som er tilbøyelige til å avvise all underkastelse under påskudd av frihet og til å akte tilbørlig lydighet lavt.

Derfor formaner dette Vatikankonsil alle, men spesielt de som er ansvarlige for andres utdanning, til å strebe etter å forme mennesker slik at de, med respekt for den moralske orden, adlyder legitim autoritet og elsker ekte frihet; mennesker som bedømmer ting etter sine egne kriterier i lys av sannheten, som ordner sine aktiviteter med ansvarsfølelse, og som bestreber seg på å støtte alt som er sant og rettferdig, og som med glede forbinder sine handlinger med andres.

Derfor bør religionsfrihet også pålegges å bidra til at menn handler mer ansvarlig i å oppfylle sine egne plikter i samfunnslivet.

KAPITTEL II

RELIGIONSFRIHET I LYSET AV ÅPENBARINGEN

Læren om religionsfrihet
Dens røtter er dypt forankret i Johannes' åpenbaring

9. Når dette Vatikankonsil erklærer menneskets rett til religionsfrihet, baserer det sin erklæring på menneskets verdighet, hvis krav har blitt stadig tydeligere for menneskelig fornuft gjennom århundrenes erfaring. Dessuten er denne læren om frihet forankret i guddommelig åpenbaring, og må derfor overholdes desto mer religiøst av kristne. For selv om Åpenbaringen ikke uttrykkelig bekrefter retten til immunitet mot ytre tvang i religiøse spørsmål, manifesterer den likevel menneskets verdighet i all sin fylde, demonstrerer Kristi tilnærming til menneskelig frihet i å oppfylle forpliktelsen til å tro på Guds ord, og lærer oss den ånd som denne Mesters disipler må anerkjenne og følge i alle ting. Alt dette klargjør de generelle prinsippene som læren i denne erklæringen om religionsfrihet er basert på. Fremfor alt er religionsfrihet i samfunnet helt i samsvar med friheten i den kristne troshandling.

Friheten i troens handling

10. Det er et av de viktigste prinsippene i katolsk lære, som finnes i Guds ord og stadig læres av kirkefedrene, at mennesket, i troen, må svare frivillig på Gud, og at derfor ingen skal tvinges til å omfavne troen mot sin vilje. For troshandlingen er frivillig av selve sin natur, ettersom mennesket, forløst av Kristus Frelseren og kalt av Jesus Kristus til adoptivsønnskap, ikke kan holde seg til Gud som åpenbarer seg, med mindre det, dratt av Faderen, gir Gud den rasjonelle og frie gaven av tro. Det er derfor helt i samsvar med troens natur at enhver form for påtvungenhet fra mennesker i religiøse spørsmål er utelukket. Følgelig bidrar et regime med religionsfrihet betydelig til å fremme den tilstanden der mennesker lett kan inviteres til den kristne troen, omfavne den av egen fri vilje og aktivt bekjenne den i alle aspekter av livet.

Kristi og apostlenes oppførsel

11. Gud kaller sannelig mennesker til å tjene ham i ånd og sannhet, og derfor er de bundet i samvittigheten, men ikke tvunget. For Gud tar hensyn til verdigheten til det mennesket han selv skapte, som må styres av sin egen vilje og nyte frihet. Dette ble spesielt tydelig i Kristus Jesus, i hvem Gud åpenbarte seg perfekt og gjorde sine veier kjent. Kristus, som er vår lærer og Herre, saktmodig og ydmyk av hjertet, trakk tålmodig disiplene til seg og inviterte dem. Det er sant at han støttet og bekreftet sin forkynnelse med mirakler, for å vekke og styrke sine tilhøreres tro, men ikke for å tvinge dem. Han irettesatte sannelig vantroen til dem som hørte ham, men overlot straffen til Gud til dommens dag. Da han sendte apostlene ut i verden, sa han til dem: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, ​​skal bli fordømt» (Markus 16:16). Men han, som visste at ugress var blitt sådd blant hveten, befalte at begge skulle la vokse til innhøstingen, som skal finne sted ved verdens ende. Han ga avkall på å være en politisk Messias og en hersker med makt, og foretrakk å kalle seg Menneskesønnen, som kom «for å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Markus 10:45). Han åpenbarte seg som Guds fullkomne tjener, som «ikke knuser et knust siv eller slukker en ulmende veke» (Matteus 12:20). Han anerkjente sivil myndighet og dens rettigheter og befalte at skatter skulle betales til keiseren, men han advarte tydelig om at Guds overordnede rettigheter måtte respekteres: «Gi keiseren det keiserens er, og Gud det Guds er» (Matteus 22:21). Til slutt, ved å fullføre forløsningsverket på korset, for å oppnå frelse og sann frihet for menneskeheten, fullførte han sin åpenbaring. Han vitnet om sannheten, men han ville ikke påtvinge den med makt på dem som motsa ham. For hans rike forsvares ikke med makt, men opprettes ved å vitne om sannheten og lytte til den, og vokser ved den kjærligheten som Kristus, løftet opp på korset, trekker mennesker til seg med.

Apostlene, lært av Kristi ord og eksempel, fulgte samme vei. Helt fra kirkens første dager strebet Kristi disipler etter å lede folk til å bekjenne Kristus som Herre, ikke gjennom tvang eller kunstig bruk som var uverdig evangeliet, men fremfor alt gjennom kraften i Guds ord. De forkynte resolutt Guds frelserplan for alle, «som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til erkjennelse av sannheten» (1 Tim 2,4); men samtidig respekterte de de svake, selv de som var i villfarelse, og demonstrerte dermed hvordan «hver enkelt skal gjøre regnskap for seg selv for Gud» (Rom 14,12), og i mellomtiden måtte de adlyde sin samvittighet. I likhet med Kristus var apostlene alltid forpliktet til å vitne om Guds sannhet, og de våget å forkynne med stadig større frimodighet for folket og myndighetene «Guds ord med tillit» (Apg 4,31). For de trodde med urokkelig tro at evangeliet selv virkelig var Guds kraft til frelse for hver den som tror. Derfor foraktet de alle «kjødets våpen» og fulgte Kristi saktmodighet og ydmykhet, og forkynte Guds ord, i full tillit til dets guddommelige kraft til å ødelegge de makter som er Guds fiender og lede mennesker til tro på og lydighet mot Kristus. Apostlene, i likhet med Mesteren, anerkjente legitim sivil myndighet: «Det finnes ingen myndighet uten den som Gud har innstiftet», lærer apostelen, som følgelig befaler: «Enhver skal lyde de styrende myndigheter…» «Den som står imot myndighetene, står imot den orden som Gud har innstiftet» (Rom 13,1–2). Og samtidig var de ikke redde for å motsi offentlig makt når den stod imot Guds hellige vilje: «Man må lyde Gud mer enn mennesker» (Apg 5,29). Utallige martyrer og troende har fulgt denne veien gjennom århundrene og over hele verden.

Kirken følger i Kristi og apostlenes fotspor

12. Kirken, trofast mot evangeliets sannhet, følger derfor Kristi og apostlenes vei når den anerkjenner og fremmer religionsfrihet som i samsvar med menneskelig verdighet og Guds åpenbaring. Gjennom tidene har den bevart og forkynt læren den har mottatt fra Mesteren og apostlene. Selv om det i Guds folks liv, mens de reiste gjennom menneskets histories omskiftelser, noen ganger har vært atferd som ikke er i samsvar med evangeliets ånd, og til og med i strid med den, har Kirken alltid opprettholdt læren om at ingen skal tvinges til å omfavne troen.

På denne måten virket den evangeliske gjæringen lenge i menneskenes sinn og bidro sterkt til at de gjennom århundrene bedre kunne oppfatte sin egen persons verdighet og modne overbevisningen om at denne verdigheten i religiøse spørsmål bør bevares i et samfunn som er immunt mot menneskelig tvang.

Kirkens frihet

13. Blant de tingene som gjelder Kirkens beste, ja det verdslige samfunnets beste, og som må bevares til enhver tid og på ethvert sted og forsvares mot all urettferdighet, er det absolutt av største betydning at Kirken har så mye handlefrihet som kreves for å ta vare på menneskehetens frelse. For dette er en hellig frihet, som Guds enbårne Sønn beriket Kirken med, kjøpt med sitt blod. Den er virkelig så iboende i Kirken at de som motsetter seg den, handler mot Guds vilje. Kirkens frihet er et grunnleggende prinsipp i forholdet mellom Kirken og offentlige myndigheter og hele den sivile orden.

Kirken krever frihet i det menneskelige samfunn og overfor enhver offentlig myndighet, ettersom den er en åndelig myndighet, opprettet av Kristus Herren, som etter guddommelig mandat har plikten til å gå ut i all verden og forkynne evangeliet for all skapning. På samme måte krever Kirken frihet i den grad den er et samfunn av mennesker som har rett til å leve i det sivile samfunn i henhold til den kristne tros normer.

Der religionsfrihet råder som norm – ikke bare forkynt i ord, ikke bare sanksjonert av lover, men også oppriktig omsatt i praksis – der oppnår Kirken til slutt den stabile tilstanden, både i lov og faktisk, for den nødvendige uavhengigheten i å oppfylle sitt guddommelige oppdrag, en uavhengighet som kirkelige myndigheter mest insisterende har hevdet i samfunnet. Og samtidig har kristne troende, som alle andre mennesker, den sivile retten til ikke å bli hindret i å leve i henhold til sin samvittighet. Det er derfor harmoni mellom Kirkens frihet og den religionsfriheten som må anerkjennes som en rettighet for alle mennesker og samfunn og sanksjoneres i rettssystemet.

Kirkens forpliktelse

14. For å oppfylle det guddommelige mandatet: «gjør alle folkeslag til disipler» (Matt 18, 19–20), må den katolske kirke iherdig strebe «for at Guds ord skal bli utbredt og forherliget» (2 Tess 3, I).

Han ber inderlig alle sine barn om først og fremst å fremsette «påkallelser, bønner og takksigelser for alle mennesker ... For dette er godt og til behag for Gud, vår frelser, som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til erkjennelse av sannheten» (1 Tim 2–4).

For sin del må de troende, i dannelsen av sin samvittighet, flittig gi akt på Kirkens hellige og sikre lære. For etter Kristi vilje er den katolske kirke sannhetens lærer, og dens misjon består i å forkynne og lære sannheten, som er Kristus, på en autentisk måte, og samtidig erklære og bekrefte med sin autoritet de prinsippene for moralsk orden som følger av selve menneskets natur. La de troende videre være kloke i sin omgang med ikke-troende og spre livets lys «i Den Hellige Ånd, i oppriktig kjærlighet, i sannhetens ord» (2 Kor 6,6–7), med all tillit og apostolisk iver, like til blodsutgytelse.

For disippelen har en alvorlig forpliktelse overfor Kristus, Læreren, til å bli bedre kjent med sannheten han har mottatt fra Ham hver dag, til å forkynne den trofast og tappert forsvare den, og utelukke ethvert middel som strider mot evangeliets ånd. Samtidig oppfordrer Kristi kjærlighet ham til å behandle dem som lever i feil eller uvitenhet om troen med kjærlighet, klokskap og tålmodighet. Derfor må man vurdere både pliktene overfor Kristus, det livgivende Ordet som må forkynnes, og menneskets rettigheter og den nåde Gud gjennom Kristus har gitt menneskeheten, som er innbudt til å motta og bekjenne troen villig.

KONKLUSJON

15. Det er derfor tydelig at vår tids menn ønsker å kunne bekjenne sin religion fritt både privat og offentlig; og enda mer at religionsfrihet er erklært som en borgerrettighet i mange grunnlover og høytidelig anerkjent i internasjonale dokumenter.

Men det finnes regimer der, selv om grunnloven anerkjenner frihet til religiøs tilbedelse, offentlige myndigheter selv streber etter å hindre innbyggere i å praktisere religion og gjøre livet ekstremt vanskelig og utrygt for religiøse samfunn.

Det hellige konsil hilser med glede de lykkebringende tegnene i denne tiden, men fordømmer med sorg disse beklagelige kjensgjerninger, og formaner katolikkene og ber alle mennesker om å overveie med den største omhu hvor nødvendig religionsfrihet er, spesielt under menneskehetens nåværende forhold.

Det er tydelig at alle folkeslag blir stadig mer forent, at mennesker fra ulike kulturer og religioner er knyttet sammen av tettere bånd, og at bevisstheten om individuelt ansvar vokser. Derfor, for at fredelige forhold og harmoni mellom menneskeheten skal kunne etableres og befestes, er det avgjørende at religionsfriheten beskyttes av effektive juridiske garantier over hele verden, og at individets øverste plikter og rettigheter til fritt å utvikle sitt religiøse liv i samfunnet respekteres.

Måtte Gud, alles Far, gi at menneskeslekten, gjennom flittig overholdelse av religionsfrihet i samfunnet, ved Kristi nåde og Den hellige ånds kraft, kan oppnå den opphøyde og urokkelige «friheten til herligheten for Guds barn» (Rom 8, 21).

Alt i denne erklæringen var til behag for Det Allerhelligste Konsilfedrene. Og vi, med den apostoliske autoritet gitt av Kristus, sammen med de ærverdige fedrene i Den Hellige Ånd, godkjenner, bestemmer og stadfester dem, og befaler at de, etter å ha blitt bestemt av synoden, skal kunngjøres til Guds ære.

Roma, i St. Peters, 7. desember 1965.

Jeg, PAUL, biskop av den katolske kirke